Savner det fine været. Savner varmen. Savner solen så varmt på huden min. Savner vennene. De som alltid får meg til å le. Savner lukten av en viss person. Savner smilet. Savner meg selv. Savner klær. Savner å møte personer som forstår meg. Savner livet. Savner bøker. Savner å bruke kameraet. Savner linsa mi. Jeg savner mye. 

Alt kan virke helt dritt til tider. Det er dager man bare har lyst til å legge dyna over seg. Det er dager man ikke har lyst til å gjøre noe som helst. Det er dager man bare har lyst til å være ingenting. Som om man ikke finnes. Og som om man aldri har fantes. Og så finnes det dager man bare har lyst til å dra på skolen, le masse med vennene, smile og være glad heletiden. Men er man menneske, og bor man her, blir det ikke sånn heletiden. 
Det at jeg selv kom meg opp av dritthullet, var en opptur i seg selv. Det hjelper ikke i det grann at man bor her jeg bor. Det er for lite. For lite for deg selv til og med. Det er andre mennesker som skaper meg. Og deg. Du finner ikke deg selv her. Det er for lite å velge mellom. 

Jeg er en person som alltid har ting i hodet. Og noe på hjertet. Men jeg er altfor flink til å holde det inni meg. Jeg tror at det bare forsvinner av seg selv. Inne i meg. Men hvordan går det ant? Det går ikke. Man er nødt til å snakke ut. Brøle det ut. Gråte det ut. Spytte det ut. Spytt det i dass, som man sier her i huset. Stemmer så bra. 

The moment you give up, is the moment you let someone else win. Menneskene er sterke. Ikke la noen få bestemme så mye over deg selv. Drit faen i hva andre mener om deg. Følg deg selv. Gjør hva du vil. Gå som du vil. Follow your dreams.
Jeg føler at jeg har funnet meg selv mer i det siste....